MAX MANUS

 Max Underholdning

Vi vil oss et land:

Vi blir tatt med ”bak scenen” under andre verdenskrig. De små, men virkningsfulle tiltakene fra en liten motstandsgruppe i den gangens Kristiania er hva blir presentert for. Max Manus leder sine venner gjennom sabotasje og propagandatiltak mot tyskerne. De nådeløse ungguttene tar oss med igjennom enorme sjanser, dumdristigheter og ikke minst kjærlighet.

Det hele starter med at Max Manus selv returnerer fra en hard kamp. Vinterkrigen i Finland. Han gjenfornes med sine venner, og sammen gir de ut en propagandaavis for det norske folk. Det hele utvikler seg til sprenging av arkiver og så mye mye mer..

Max innstats:

Manuset og replikkene skaper en konstant flyt og er med på å forme historien i filmen. Det som vekker stor interesse fra min side er at det hele tiden er en jevn ballanse mellom norsk, engelsk og tysk.  Dette byttet av nasjonaliteter er med på å skape orden i hodet vårt som seer. Det blir enklere å få med seg hvem som er på hvilken side, hvem vi ”heier” på og ikke minst for å orientere oss om hvor handlingen befinner seg.

Manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller mestrer på en glimrende måte er å få frem et budskap med få ord. I svært mange av scenene er det ikke mange setninger som blir utvekslet for at vi skal forstå hva som foregår. Som ”erstatning” i disse situasjonene er kroppsspråket en viktig faktor som tar over.

Brorskap: 

Helt åpenbart handler filmen om andre verdenskrig og Max Manus. Det er det som ligger under dette som ofte forteller oss mer som seer. For meg handler denne filmen like mye om samhold og brorskap som krig. Det å føle støtten fra en venn, eller varmen fra en du har nær. Vi opplever hele tiden omtanke og kjærlighet, enten det gjelder Max og vennene eller følelsene som stadig gror mellom Tikken og Max.

Filmatiske elementer:

Filmens spenning, oppbygging og historie bygger svært mye på måten den er filmet og klippet på, og hvordan lyd og lys er nøye behandlet. Måten kameraet er brukt og plassert på gjør at vi blir, på en svært realistisk måte, blir trukket inn i historien. Et eksempel på dette er når en av vennene til Max skal legge et ark på bordet får vi først se han, deretter er neste kamera plassert der arket ble lagt ned. Vi følger gjenstander og personer ved hjelp av vinkler og akser. Dette gir en ekte og troverdig effekt. Noe som tydelig blir gjentatt i filmen og som også trekker oss in i handlingen er at vi i mange tilfeller ser en handling med ”andres øyne”. Akkurat som om vi er tilstedet. Da filmen, ved siden av krigen, spiller mye på følelser er svært mange av utsnittene nære. Dette blir for meg et virkemiddel for å vise disse følelsene tydeligere og få oss til å ta del i dem. I tillegg til nære utsnitt av ansikt ser vi mange nære utsnitt av for eksempel flagg, symboler og liknede. Dette igjen som jeg har nevnt tidligere en måte å fortelle noe på uten å fortelle det med ord.

Filmen bygger på svært mange dialoger og passende musikk. Samtidig er stillhet brukt som et virkemiddel. Det gir oss muligheten til å tenke selv og forme noe av historien på egen hånd. Det som svært ofte bryter denne stillheten er lyden av mer krig og skudd.

I svært mange andre krigsfilmer er rask klipping brukt for å skape spenning og fart. I filmen Max Manus er ikke denne teknikken brukt like flittig som i andre filmer. Scenene er sammenhengene og ikke spesielt raskt kuttet. Skuespillerne og omgivelsene gir oss følelsene og situasjonene godt nok etter min mening.

Handlingen foregår i starten i dystre tider i Oslo og Norge. Filmskaperne har i denne situasjonen valgt å understreke den triste og undertrykte stemningen i landet med grå, fargeløse og nokså triste bilder. Dette også for å understreke stemningen under en krig generelt. Det som derimot er slående er hvordan det hele blir noe lysere da handlingen fortsetter i Sverige. Vi ser flere farger, flere smil og varmere lys.  Stemningen er altså noe lysere, men fortsatt ikke mye. Det er først da freden senker seg i 1945 fargene kommer inn i bildet. Dette er første gang vi får se ordentlig solskinn og ikke minst det norske flagget i all sin prakt.

Konfliktfylt moro:

Gjennom hele filmen møter vi overraskende elementer og spennende vendepunkter. Et vendepunkt jeg legger tydelig merke til er endringen i Max Manus sin oppførsel og hele hans uttrykk i det han møter Tikken. Midt i all krigen møtes disse to sterke karakterene som spilles av Aksel Hennie og Agnes Kittelsen. På en flott måte klarer Kittelsen å kombinere viljestyrke, hardhet og ikke minst en kjærlig og feminin side. Max og Aksel på sin side representerer den sterke mannen som jobber for sine mål. Vi får allikevel et tydelig innblikk i hans myke side som spesielt blir presentert gjennom Tikkens nærvær.

Dommen:

For meg er dette et godt stykke arbeid som absolutt burde sees. Skildringen mellom spenningsfilm og biografi er glimrende stykke arbeid. Det trekker ikke interessen ned fra min side at Max Manus selv faktisk tilbrakte store deler av sitt liv i mitt nærområde. Det skaper en slags tilhørighet som vekker spenning. Kunsten å få seeren til å ville se mer og ikke lengte etter en slutt er utført med glans. Selvfølgelig er det mulig å se på denne filmen som nok en historie og tolkning av hva som skjedde under 2. verdenskrig, for meg blir det dypere; det er alltid mulig å kjempe for det du tror på, det du vil får du til!

                          -Camilla Kaiser