BRILLER

FILMANALYSE AV BRILLER

I første scene ser vi at en dame spaserer ut av et fly. Det er en kvinne som kommer gående ut av et fly og ut av flyplassen, hun blir stående og se på et kart. Det er tydelig at hun leter etter noe. Hun drar kofferten sin over stranden og spør en person etter veien. Dette kaller vi anslaget hvor vi skjønner hva filmen handler om, nemlig en dame som er på ferie.

Filmen handler om en Japansk professor (Taeko). Hun er utslitt og bestemmer seg for å reise til en øy uten telefondekning. Menneskene på øya er helt annerledes en henne. Det er en stor forandring for henne og hun irriterer seg over menneskene på øya. Hun har problemer med å falle til ro. Da hun spør huseieren, der hun leier et rom, lurer hun på hva folk egentlig gjør på denne øya. Han sier ”Vi skumrer”. Taeko og Seerne lurer på hva skumrer betyr. Vi blir kjent med dette gjennom at vi ser flere og flere mennesker som sitter og ser ut i havet og tar livet helt med ro. Filmens tema er ”å ta livet som det kommer og ikke stresse”

Filmen kretser svært få konflikter. Det er en konflikt i filmen hvor Taeko bestemmer seg for å bytte hotell fordi hun ikke liker seg der hun bor. Huseieren fraråder henne til å dra. Da hun kommer til det nye hotellet finner hun ut at hun ikke vil bo der og bestemmer seg for å gå tilbake. Det tar en hel dag og en natt for henne. Ved denne konflikten lærer man at man skal være fornøyd med det man har og høre på andres råd iblant. Taeko innser at hun må sette mer pris på hva de andre på øya har å tilby henne. Straks hun kommer til bake til huset setter hun seg mer inn i deres miljø og kultur. Hun starter å være med på gymnastikken de har på stranden om morningen, smaker på mat hun tideligere hadde sagt hun ikke likte og omgår de menneskene hun syntes var litt spesielle.

Filmen slutter med at vi ser Taeko komme tilbake til øya ett år senere. De tyder på at hun skjønte til slutt at øya var bra for henne og hun likte seg der selv om hun ikke kom overens med menneskene med det samme.

Hovedpersonen i  filmen er Taeko som kommer til stranden. Hun er rundt 45 år og veldig stille av seg. Taeko forandrer seg veldig i løpet av filmen ved at hun er svært innelukket i starten men hun forandres og blir mer åpen til den nye kulturen hun har kommet til. Hun lærer av sine feil og får en salgs ”wake up call”  når hun mp gå hele veien hjem fra hotellet.

Taeko møter 4 andre personer på øya som filmen hovedsakelig også handler om. Den ene er mannen som eier rommet hun leier. De omgås for det meste under frokost og middag. Han er en tankefull mann som skomrer mye og er stille. Hver sommer ansetter han en dame til å jobbe i en slags Kaffe som er ved stranden. Taeko og denne damen blir svært gode venner og når damen forlater øya gir Taeko henne et skjerf hun har strikket mens hun har vært på øya. En elev av professoren besøker henne på øya, det kommer litt ut av det blå at han er der.

Filmen forgår på en japanskøy, øyen er utrolig tropisk med turquiset vann og hvite strender. Jeg vil si at ¾ av filmingen foregår ute.

Filmen foregår i nåtid, den ble laget i 2007. Kontrastene mellom de sosiale forholdene i filmen vises ved at hun kommer fra byen, hun er veldig pent kledd og litt fin. Mens menneskene som bor på øya kler seg enkelt og det er ikke så viktig for dem om de har alt her i livet. Det virker som om de liker å leve et så enkelt liv som mulig uten stress. Det er dette Taeko innser tilslutt at gjør dem så glade, det tar litt tid for henne å skjønne det, men hun blir veldig fasinert av det etter hvert og liker det hun ser og gjør.

Kameravinklingen er velig ofte langt fra personen, det er ingen nærbilder som kan føre til at seerne kan føle en intensitet, dette kommer av at det er en fim som er veldig rolig og det er ikke den type spenning. Tempoet i filmen er langsomt. De bruker lite musikk, det er litt musikk i starten av filmen og i slutten. Det er også musikk når de har morgengymnastikk. Musikken de benytter seg av er japansk klassisk musikk.

Fargebruken i filmen er veldig lys og klar, dette gir en effekt som virker avslappende og ikke anspent.

Budskapet i filmen handler om å greie å slappe av og ikke stresse så mye, ta ting litt som det kommer og sette seg ned og føle på roen og stillheten. Dette er noe vi alle kan lære og kjenne.

 AUGUSTA GRØNLI