Avis

Verdens gang er fortsatt igang.

 

En avis med farger, nyheter og kjendissladder, hva ellers kan det være enn VG?

Verdens gang er en norsk landsdekkende avis som både kommer ut på papir og i elektronisk form alle ukens dager. VG ble grunnlagt 23. juni 1945, men egentlig i 1868, da det gikk konkurs. Eierne av VG er Schibsted ASA og det er Norges største mediekonsern. Verdens gang er et løssalg avis, og har derfor en veldig eyecatchy forside slik at folk skal kjøpe det.

I 1960 årene gikk VG over til tabloidformat og i 1981 passerte avisen Afenposten som landets største avis, en posisjon den har beholdt til i dag. Artiklene, repotasjene, intervjuene inneholder de største nyhetene, kjendis sladder, om forskjellige kulturer og mye mer. Målgruppen er for både gutter og jenter fra 14 år og oppover, egentlig for alle nyhets-sladder interesserte. 

Men hva er det med denne avisen som gjør at folk kjøper det?

Et eksempel på forsiden til VG

VG har lagt mye arbeid i forsiden, som gjør at den tiltrekker svært med de sterke fargene, de store bildene og de fengende overskriftene. Avisen har en fin blanding av artikler, leserinnlegg og reklame som gjør at den er behagelig å lese med mye forskjellig temaer. VG setter de største sakene først, og de mest skandaløse på forsiden for at vi skal gripe avisen og legge den i handlekurven, noe de klarer perfekt.
I 2005 fikk VG har også et ekstra magasin i helgene, der vi får de beste historiene, det siste om livsstil og treder og samt de store intervjuene. Dette magasinet er perfekt å lese på en rolig fredagskveld.

Ved å bruke mye svart og rødt er det en behagelig stilren avis. I hver utgave av VG følger de det samme oppsettet, med den store skriften, med et heldekkende bilde og den røde logoen i venstre hjørnet under små nyheter. Ved å bruke enkle fonter, er avisen lettleslig, avisen får en elegant og et troverdig uttrykk og vi får inntrykk av at avisen er svært gjennomtenkt grafisk. Bildene som blir brukt trekker oftest mye oppmerksomhet og det er de bildene som gjør at avisen blir solgt.

Tekstene til VG er veldig godt skrevet og de er nesten helt umulig å ikke lese ferdig fordi du blir bare grepet med. Selve VG er en avis som er for å informere og det blir vi veldig godt.

Så konklusjonen min er at VG er en avis for alle, ved at de har utrolige fengende overskrifter får de leseren med og de er flinke til å holde leseren engasjert ved bruk av mye fargerike bilder.  I hvert innlegg er det det samme uttrykket gjennom hele avisen, og det gjør at avisen har en fin helhet ved at fontene og strukturen på teksten går igjennom.

Hjemmesiden til Vg kan du trykke på her

Hilde Finsberg

---------------------------------------------------------------------------------------------

'' Tre år etter at kollegene slo alkoalarm, er en hjernekirurg fratatt legelisensen''

Hovedhandlingen i denne reportasjen er at en hjernekirurg, ansatt på Rikshospitalet, ble fratatt legeautorisajonen etter at han tydelig var en trussel for sine pasienter.

Senderen av denne avisreportasjen er VG, og mottaker er alle som leser VG. Altså det norske folk. Det som skremmer mest med denne teksten er at så livsviktige personer rundt oss kan være i situasjoner vi ikke er klar over. Vi legger, i visse tilfeller, livet vårt i deres hender. Det bør ikke være nødvendig for oss å tvile på deres kunnskaper og tilstand.

Bildet i reportasjen tar langt større plass og blikkfang enn selve teksten.  Ved å lese overskriften og se på bildet får man allerede en følelse inni kroppen om hva det hele kan handle om, en stemning og forventning skapes.  I bildet er det to ”skilt” som henviser to avdelinger på et sykehus. ”Sengepost nevrokirurgi voksen/barn” Ved å bruke disse elementene i bildene blir man enten beviste eller ikke bevist oppmerksom på at dette er et tema som gjelder både voksne og barn i alle aldere. Kanskje i størst grad at dette rammer uskyldige mennesker da ordene ”voksen og barn” er svært anonyme. Skiltene har piler som peker i retning av avdelingene, og disse er i bevist bruk for å lede blikket vårt videre inn i bildet. Der blikket ender opp står en skikkelse. Det er å anta at dette skal være anonyme kirurgen. Skikkelsen er uklar, som om det er noe i det fjerne vi ikke har kontroll på, eller vet hva er. På den måten synes jeg bildet på en meget god måte understreker teksten. Vi som innbyggere sitter utenfor uten noen som helst innvirkning eller kontroll på hva som foregår. Vi følger skiltene, men skikkelsene kan vi ikke annet enn å stole på.

Som jeg har vært inne på et det bildet som etter overskriften tar hovedfokuset i teksten. Ganske automatisk leser man overskriften, blir nysgjerrig og titter på bildet før man videre leser teksten. Gjerne skjer lesingen av teksten i puljer. Noe er mer interessant enn annet, og vi leser de små underoverskriftene. Dette at få personer leser hele artikler har VG løst ved å være flinke med å utheve deler av teksten. Selvfølgelig starter det hele med en kraftig ingress. Videre er viktige sitat uthevet, og underoverskriftene er skrevet uthevet og i en større font. Når det gjelder fonter er brødteksten skrevet i times new roman. En veldig vanlig og lettlest font å bruke. VG bruker denne i store deler av tekstene sine gjennom hele avisen. Derimot synes jeg personlig at seriffene på denne fonten gjør den noe rotete og ikke så flytende å lese.

Overskriften er rammet inn av en tykk sort boks. Det samme er bildet og faktabokser. Hele reportasjen er også rammet inn av en sort kant. Disse detaljene gjør siden svært tung, og gir den et seriøst preg. Noe som jeg synes fungerer, beskriver saken og ikke minst skaper oppmerksomhet og nysgjerrighet. I tillegg til dette er overskriften i den sorte rammen skrevet i hvite tykke bokstaver. Det eneste som skiller seg ut her to ord som er skrevet i gult: ”slo alkoalarm”. Dette fører til at før du har begynt å lese overskriften fra starten av, ser man disse ordene. ”Alko” trekker i utgangspunktet mye oppmerksomhet, da alkohol og liknende er noe som blir tatt svært alvorlig og som man ser flere tilfeller av. ”Slo alarm” skaper i seg selv mye nysgjerrighet på hva som kan står videre. Når man da setter disse ordene og betydningen av dem sammen trekker dette lesere og oppmerksomhet rundt temaet.

Alt i alt er det tydelig at VG er bevist på hvilke virkemidler de benytter seg av, og hvordan disse innvirker leseren. Det viser også hvor mye vi blir påvirket uten at vi har noen kontroll eller nødvendigvis legger merke til hvordan det blir gjort.

                                                                                                                                       -Camilla Kaiser