Film

ANALYSE AV 8 MILE

8 Mile er en amerikansk film produsert i 2002. Filmen baserer seg på en sann historie, og er en av få filmer i filmhistorien der hovedpersonen spiller seg selv, her den amerikanske rapperen Eminem. Handlingen foregår i Detroit's kriminelle strøk  og den kan beskrives med ordene: vold, banning, vennskap, svik, musikk og dop.

Vi blir introdusert til en historie hvor penger, mat og husly ikke er en selvfølge. Jimmy B-Rabbit Smith, spilt av Eminem, er en ung rapper som verken har valgt eller ønsker å leve det livet han har. Han er rett og slett bare født inn i det. En drøm har han imidlertid. Det er å leve av musikk.

Filmen starter med at han dumper kjæresten når hun forteller at hun er gravid.  Han flytter inn i sin alkoholiserte mors campingvogn for å spare penger til å lage en demo-låt. Jobben som lavtlønnet fabrikkarbeider står på spill, samtidig som han har rotet til sin første ordentlige rappe-konkurranse. Alt ser ut til å gå i feil retting, helt til han møter Alex.

Alex er en ung, positiv og inspirerende fotomodell på vei til New York. Omtrent samtidig lover en ”kompis” han penger til å lage en demo. Alt ser plutselig lysere ut for B-Rabbit. Men bare for en kort stund. Det viser seg at Alex ikke er til å stole på, flere vennskap rakner, moren har sine problemer og han selv blir neglisjert av rapper-miljøet i byen.  Alt dette bygger seg opp frem mot den neste rappe-konkurransen på den lokale klubben. Dette er en konkurranse han har sett som sin siste sjanse til å starte en musikk-karriere. Situasjonen får B-Rabbit til å innse hva som er viktigst for han i livet; nemlig rappingen. Han begynner også å innse hvem som er hans virkelige venner, og at karrieren hans kan stå på spill. Han tar et oppgjør med livet sitt, og begynner å planlegge for framtiden.

Tittelen i filmen, 8 Mile, kan sammenlignes med livet til Jimmy B-Rabbit. Veien 8 mile har historisk sett funger som ett skille mellom den fattige og den mer velstående delen av Detroit. B-Rabbit må gå en lang vei for å oppnå det han vil. Han må greie å skille mellom mennesker som gjør han vondt og mennesker som vil han vel. Slik veien 8 mile skiller mellom de fattige og de velstående i byen Detroit, erfarer B-Rabbit å skille mellom dem han kan ha tillit til og dem han ikke bør stole på i livet sitt.

Den første scenen starter med at hovedpersonen står og ser seg i speilet, tydelig nervøs. Fargetonene er mørke og grålige. Musikk kommer svakt i bakgrunnen og tones gradvis opp. Det brukes musikk som gir assosiasjoner til følelser av mestring. Sterk, intens og rytmisk.  Dette anslaget legger føring for stemningen i resten filmen. I tillegg starter den brått,  i det den begynner midt i en handlig.  Ingen unødvendige detaljer spiller inn, som gir et inntrykk av hvordan filmen er; brå og rå virkelighet, og kun den. I den første scenen settes tonen i filmen, både lydmessig og visuelt.  Rapp, mørke farger og gråtoner brukes gjennomgående og er med på å skape en helhet. Hvis man ser nøye på det, kan man imidlertid se at fargene endrer seg mer mot slutten. Fra å starte med mørke og kalde toner, brukes det varmere toner mot slutten. Dette er med på å framheve at Jimmy B-Rabbit går fra en vanskelig fortid til en lysere framtid. Lysbruket styrker inntrykket av filmen som seriøs og virkelig.

Kameravinkelen veksler mellom å være i halvtotalt eller i nært perspektiv. På denne måten får vi med oss mange av ansiktsuttrykkene, noe som bringer oss tettere på personenes situasjon, både mentalt og fysisk. Aktiv bruk av nærbilder forsterker dermed scenens budskap.

Det meste av musikken er skrevet og utført av Eminem selv. Noen av låtene er kjente, mens andre er laget spesifikt for filmen. Det at vi kjenner igjen noen av sangene er med på å forsterke realiteten i historien.

Filmen er en tankevekker om at egne valg spiller stor rolle for eget liv. Den gir et realistisk og rått bilde av at ikke alle blir født på livets solside. Men med vilje og pågangsmot, evne og kreativitet viser Jimmy B-Rabbit at det er mulig å bevege seg fra den ene til den andre siden av 8 Mile, bokstavelig og symbolsk.  Dette gir et sterkt budskap til flere.

RAGNA B. KROGSRUD

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

ANALYSE AV SØNNER

INGEN FAR

Sønner er en film som handler om pedofili og misbruk. I denne analysen skal jeg gå mer inn på hva filmen handler om og hint vi får igjennom hele filmen.

Filmen åpner med at vi sitter inni bilen med en ukjent mann, vi vet ikke hvor vi er, alt vi ser er hodet til mannen og veien. Deretter blir vi introdusert om en 25år gammel badevakt, Lars som opplever en ubehagelig hendelse på jobb der hvor han ser en eldre mann, som han husker fra barndommen. Mannen heter Hans og han har et rykte på seg å klå på unge gutter. Anja, sjefen i svømmehallen blir fortalt hendelsen, men tror ikke at det finnes noe vondt i Hans. Lars mister all fornuft og skal ta hevn på Hans for hva han har påført mange gutter, også seg selv.

Hovedpersonen i filmen er Tim, han er en fjorten år gammel og han er en av mange gutter som har blitt tuklet med av Hans. Han har brunt hår, regulering og familien har ikke så god råd.  Jørgen er mannen til Anja, og også bestevennen til Lars. Han har blondt hår og er svært pinglete.  Vi kan se at han forandrer seg i filmen ved at han blir mer tøffere, går imot Anja og støtter Lars mer. Lars er ganske stor og aggressiv, men også veldig sympatisk. Han hjelper Norunn hvis ikke kundene har betalt ved å slå dem og stjele lommeboken deres. Norunn er en prostituert og bor i samme blokk som Lars. I begynnelsen av filmen fikk vi et svært positivt inntrykk av Norunn, som en snill og vennlig person, men etter hvert finner vi ut at alle Lars har banket opp har betalt for seg, fordi Norunn synes synd på seg selv for hvem hun har blitt.

Sjangeren i filmen er drama. Og temaet vil jeg klart si er misbrukt/misshandling fordi det går igjen gjennom hele filmen. Hollywood modellen blir brukt som dramaturgiskmodell.  Først kommer anslaget der vi bli introdusert hva Hans ’’kanskje’’ holder på med. Videre blir vi kjent med skuespillerne og konflikter dukker opp. Lars får sparken, Tim og Hans blir filmen og Lars truer med å sende tapen til politiet og Jørgen og Lars mister mer og mer vennskapet på grunn av den ’’bossete’’ Anja, som bestemmer over hele livet til Jørgen. Den største konflikten er forholdet mellom Lars og Hans. Lars er sikker på at Hans har begynt å begripe seg på små gutter igjen og vil få en slutt på det. Da oppsøker han Hans og skal ta han en gang for alle. Vi får se på slutten i leiligheten til Hans, at Tim holder en pistol og retter den mot både Lars og Hans. Vi får se frustrasjonen til Tim der hvor han prøver å skyte Hans, men sikringen er på, slik at skuddet ikke går av. Konflikten blir løst ved at Hans begår selvmord og det er det filmen sluttes med.

Filmen foregår i Norge på østkanten i Oslo både ute og inne. Handlingen skal foregå i 2006. Jeg tror selv om at filmen er laget i 2006, skjer det fortsatt overgrep på mindreårige. Og jeg tror ikke tiden det skjer i har så mye med hva handlingen handler om det kunne like godt vært mellom 1970-tallet til 2018. Jeg tror filmen ikke kunne ha skjedd på 1950-tallet fordi da var ikke pedofili noe som ’’eksisterte’’. Østkanten av Oslo er den ’’stygge’’ delen av Oslo, er det sagt. Filmen får en mer realistisk handling når omstendighetene foregår på et sted der hvor det er mye leiligheter og gater, enn store hus med badebasseng og masse biler. Jeg mener dette fordi historien henger godt sammen siden både Tim og Lars har ikke fult så god lønn, at grunnen til at Tim gjør dette med Lars er fordi han trenger pengene.

I filmen får vi sett noe symbolikk. Med en gang Tim mottar penger fra Lars kjøper han seg en ny genser som er rød, dette kan symbolisere for kraft, aggresjon, sinne og mot.

Kameramannen filmer det vi bør se for å forstå handlingen. Han/hun er flink til å legge ut spor for at han hinter til hva som kommer til å skje. Eksempel når Lars spør Jørgen om hva han skal gjøre med tapen han tok av Hans der hvor han tvinger Tim til å utføre grove handlinger med han. Da svarer Jørgen at det ikke er lurt å gå til politiet fordi Hans har tatt bilder av alle som har vært hos han og da kommer dette til å komme ut og familier og barnevernet vil bli innblandet.  Dette sporet la regissøren ut som et hint til oss at vi skulle forstå at han har blitt misbrukt av Hans da han var liten.  Kameramannen har ofte halvnært og ultranære bilder hvis vi skal se reaksjonene til skuespillerne, for eksempel i sluttscenen hvor Tim holder pistolen.  Når spenningen øker, øker også tempoet i filmen. Når spenningen kommer, kommer også spenningsmusikk for å skape ekstra stemning. Det er det samme da Tim gråt kommer det trist musikk. I hele filmen er det mørke farger fordi filmen er svært trist. Ved å bruke en slik effekt på fargene gjør det også at filmen blir skummel og uhyggelig.

Hans blir sett på som en far for alle guttene han har misbrukt. Alle guttene som har kommet til han har trodd at de hadde et spesielt bånd med han, og har blitt hjernevasket til å tro at det ikke er noe galt med hva de holder på med. Filmen heter Sønner, guttene som har blitt misbrukt har mistet kontakt med både moren og faren sin, så det nærmeste de har hatt har vært Hans.

Det vi lærer av denne filmen er at hvis du har blitt eller blir misbrukt da du var liten eller voksen, kan det gå virkelig inn på deg. Man bør alltid snakke med en voksen eller politiet hvis du opplever noe tragisk eller blir har blitt/blir missbrukt. Barn vet ikke ofte hva som er rett og galt og barn stoler alltid på de voksne, så mange vet ikke hvis voksende forgriper seg at det er galt.

HILDE A FINSBERG

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Max Underholdning

Vi vil oss et land:

Vi blir tatt med ”bak scenen” under andre verdenskrig. De små, men virkningsfulle tiltakene fra en liten motstandsgruppe i den gangens Kristiania er hva blir presentert for. Max Manus leder sine venner gjennom sabotasje og propagandatiltak mot tyskerne. De nådeløse ungguttene tar oss med igjennom enorme sjanser, dumdristigheter og ikke minst kjærlighet.

Det hele starter med at Max Manus selv returnerer fra en hard kamp. Vinterkrigen i Finland. Han gjenfornes med sine venner, og sammen gir de ut en propagandaavis for det norske folk. Det hele utvikler seg til sprenging av arkiver og så mye mye mer..

Max innstats:

Manuset og replikkene skaper en konstant flyt og er med på å forme historien i filmen. Det som vekker stor interesse fra min side er at det hele tiden er en jevn ballanse mellom norsk, engelsk og tysk.  Dette byttet av nasjonaliteter er med på å skape orden i hodet vårt som seer. Det blir enklere å få med seg hvem som er på hvilken side, hvem vi ”heier” på og ikke minst for å orientere oss om hvor handlingen befinner seg.

Manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller mestrer på en glimrende måte er å få frem et budskap med få ord. I svært mange av scenene er det ikke mange setninger som blir utvekslet for at vi skal forstå hva som foregår. Som ”erstatning” i disse situasjonene er kroppsspråket en viktig faktor som tar over.

Brorskap: 

Helt åpenbart handler filmen om andre verdenskrig og Max Manus. Det er det som ligger under dette som ofte forteller oss mer som seer. For meg handler denne filmen like mye om samhold og brorskap som krig. Det å føle støtten fra en venn, eller varmen fra en du har nær. Vi opplever hele tiden omtanke og kjærlighet, enten det gjelder Max og vennene eller følelsene som stadig gror mellom Tikken og Max.

Filmatiske elementer:

Filmens spenning, oppbygging og historie bygger svært mye på måten den er filmet og klippet på, og hvordan lyd og lys er nøye behandlet. Måten kameraet er brukt og plassert på gjør at vi blir, på en svært realistisk måte, blir trukket inn i historien. Et eksempel på dette er når en av vennene til Max skal legge et ark på bordet får vi først se han, deretter er neste kamera plassert der arket ble lagt ned. Vi følger gjenstander og personer ved hjelp av vinkler og akser. Dette gir en ekte og troverdig effekt. Noe som tydelig blir gjentatt i filmen og som også trekker oss in i handlingen er at vi i mange tilfeller ser en handling med ”andres øyne”. Akkurat som om vi er tilstedet. Da filmen, ved siden av krigen, spiller mye på følelser er svært mange av utsnittene nære. Dette blir for meg et virkemiddel for å vise disse følelsene tydeligere og få oss til å ta del i dem. I tillegg til nære utsnitt av ansikt ser vi mange nære utsnitt av for eksempel flagg, symboler og liknede. Dette igjen som jeg har nevnt tidligere en måte å fortelle noe på uten å fortelle det med ord.

Filmen bygger på svært mange dialoger og passende musikk. Samtidig er stillhet brukt som et virkemiddel. Det gir oss muligheten til å tenke selv og forme noe av historien på egen hånd. Det som svært ofte bryter denne stillheten er lyden av mer krig og skudd.

I svært mange andre krigsfilmer er rask klipping brukt for å skape spenning og fart. I filmen Max Manus er ikke denne teknikken brukt like flittig som i andre filmer. Scenene er sammenhengene og ikke spesielt raskt kuttet. Skuespillerne og omgivelsene gir oss følelsene og situasjonene godt nok etter min mening.

Handlingen foregår i starten i dystre tider i Oslo og Norge. Filmskaperne har i denne situasjonen valgt å understreke den triste og undertrykte stemningen i landet med grå, fargeløse og nokså triste bilder. Dette også for å understreke stemningen under en krig generelt. Det som derimot er slående er hvordan det hele blir noe lysere da handlingen fortsetter i Sverige. Vi ser flere farger, flere smil og varmere lys.  Stemningen er altså noe lysere, men fortsatt ikke mye. Det er først da freden senker seg i 1945 fargene kommer inn i bildet. Dette er første gang vi får se ordentlig solskinn og ikke minst det norske flagget i all sin prakt.

Konfliktfylt moro:

Gjennom hele filmen møter vi overraskende elementer og spennende vendepunkter. Et vendepunkt jeg legger tydelig merke til er endringen i Max Manus sin oppførsel og hele hans uttrykk i det han møter Tikken. Midt i all krigen møtes disse to sterke karakterene som spilles av Aksel Hennie og Agnes Kittelsen. På en flott måte klarer Kittelsen å kombinere viljestyrke, hardhet og ikke minst en kjærlig og feminin side. Max og Aksel på sin side representerer den sterke mannen som jobber for sine mål. Vi får allikevel et tydelig innblikk i hans myke side som spesielt blir presentert gjennom Tikkens nærvær.

Dommen:

For meg er dette et godt stykke arbeid som absolutt burde sees. Skildringen mellom spenningsfilm og biografi er glimrende stykke arbeid. Det trekker ikke interessen ned fra min side at Max Manus selv faktisk tilbrakte store deler av sitt liv i mitt nærområde. Det skaper en slags tilhørighet som vekker spenning. Kunsten å få seeren til å ville se mer og ikke lengte etter en slutt er utført med glans. Selvfølgelig er det mulig å se på denne filmen som nok en historie og tolkning av hva som skjedde under 2. verdenskrig, for meg blir det dypere; det er alltid mulig å kjempe for det du tror på, det du vil får du til!

                          -Camilla Kaiser

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

FILMANALYSE AV BRILLER

I første scene ser vi at en dame spaserer ut av et fly. Det er en kvinne som kommer gående ut av et fly og ut av flyplassen, hun blir stående og se på et kart. Det er tydelig at hun leter etter noe. Hun drar kofferten sin over stranden og spør en person etter veien. Dette kaller vi anslaget hvor vi skjønner hva filmen handler om, nemlig en dame som er på ferie.

Filmen handler om en Japansk professor (Taeko). Hun er utslitt og bestemmer seg for å reise til en øy uten telefondekning. Menneskene på øya er helt annerledes en henne. Det er en stor forandring for henne og hun irriterer seg over menneskene på øya. Hun har problemer med å falle til ro. Da hun spør huseieren, der hun leier et rom, lurer hun på hva folk egentlig gjør på denne øya. Han sier ”Vi skumrer”. Taeko og Seerne lurer på hva skumrer betyr. Vi blir kjent med dette gjennom at vi ser flere og flere mennesker som sitter og ser ut i havet og tar livet helt med ro. Filmens tema er ”å ta livet som det kommer og ikke stresse”

Filmen kretser svært få konflikter. Det er en konflikt i filmen hvor Taeko bestemmer seg for å bytte hotell fordi hun ikke liker seg der hun bor. Huseieren fraråder henne til å dra. Da hun kommer til det nye hotellet finner hun ut at hun ikke vil bo der og bestemmer seg for å gå tilbake. Det tar en hel dag og en natt for henne. Ved denne konflikten lærer man at man skal være fornøyd med det man har og høre på andres råd iblant. Taeko innser at hun må sette mer pris på hva de andre på øya har å tilby henne. Straks hun kommer til bake til huset setter hun seg mer inn i deres miljø og kultur. Hun starter å være med på gymnastikken de har på stranden om morningen, smaker på mat hun tideligere hadde sagt hun ikke likte og omgår de menneskene hun syntes var litt spesielle.

Filmen slutter med at vi ser Taeko komme tilbake til øya ett år senere. De tyder på at hun skjønte til slutt at øya var bra for henne og hun likte seg der selv om hun ikke kom overens med menneskene med det samme.

Hovedpersonen i  filmen er Taeko som kommer til stranden. Hun er rundt 45 år og veldig stille av seg. Taeko forandrer seg veldig i løpet av filmen ved at hun er svært innelukket i starten men hun forandres og blir mer åpen til den nye kulturen hun har kommet til. Hun lærer av sine feil og får en salgs ”wake up call”  når hun mp gå hele veien hjem fra hotellet.

Taeko møter 4 andre personer på øya som filmen hovedsakelig også handler om. Den ene er mannen som eier rommet hun leier. De omgås for det meste under frokost og middag. Han er en tankefull mann som skomrer mye og er stille. Hver sommer ansetter han en dame til å jobbe i en slags Kaffe som er ved stranden. Taeko og denne damen blir svært gode venner og når damen forlater øya gir Taeko henne et skjerf hun har strikket mens hun har vært på øya. En elev av professoren besøker henne på øya, det kommer litt ut av det blå at han er der.

Filmen forgår på en japanskøy, øyen er utrolig tropisk med turquiset vann og hvite strender. Jeg vil si at ¾ av filmingen foregår ute.

Filmen foregår i nåtid, den ble laget i 2007. Kontrastene mellom de sosiale forholdene i filmen vises ved at hun kommer fra byen, hun er veldig pent kledd og litt fin. Mens menneskene som bor på øya kler seg enkelt og det er ikke så viktig for dem om de har alt her i livet. Det virker som om de liker å leve et så enkelt liv som mulig uten stress. Det er dette Taeko innser tilslutt at gjør dem så glade, det tar litt tid for henne å skjønne det, men hun blir veldig fasinert av det etter hvert og liker det hun ser og gjør.

Kameravinklingen er velig ofte langt fra personen, det er ingen nærbilder som kan føre til at seerne kan føle en intensitet, dette kommer av at det er en fim som er veldig rolig og det er ikke den type spenning. Tempoet i filmen er langsomt. De bruker lite musikk, det er litt musikk i starten av filmen og i slutten. Det er også musikk når de har morgengymnastikk. Musikken de benytter seg av er japansk klassisk musikk.

Fargebruken i filmen er veldig lys og klar, dette gir en effekt som virker avslappende og ikke anspent.

Budskapet i filmen handler om å greie å slappe av og ikke stresse så mye, ta ting litt som det kommer og sette seg ned og føle på roen og stillheten. Dette er noe vi alle kan lære og kjenne.

 AUGUSTA GRØNLI